← Alle artikler

Parterapi

Utroskap, del 5: Kan jeg noen gang stole på deg igjen?

Om hvordan tillit faktisk bygges etter utroskap

Skrevet av Terapihusene i Stavanger, Bergen og Kristiansand · 17 min å lese

Utroskap, del 5 av 6: Kan jeg noen gang stole på deg igjen?. En serie av Raymond Madsen, klinisk spesialist i familieterapi.

Når et par kommer til dette punktet, har de ofte allerede vært gjennom mye. Utroskapen er kjent, de viktigste spørsmålene er kanskje besvart, og den som har vært utro har begynt å ta ansvar. Begge kan samtidig være enige om at de ønsker å forsøke videre, uten at det betyr at den som er blitt sviktet kjenner seg trygg.

Det er her et av de vanskeligste spørsmålene kommer: Kan jeg noen gang stole på deg igjen?

Jeg synes det er viktig å svare ærlig på det. Ja, tillit kan bygges opp igjen, men den kan ikke kreves tilbake. Den kommer heller ikke nødvendigvis fordi partneren bestemmer seg for å tilgi. Tillit vokser frem når den som er blitt sviktet over tid får stadig flere erfaringer med at det som blir sagt faktisk stemmer med det som blir gjort.

Derfor er også arbeidet vi har vært gjennom i de foregående delene så viktig. Dersom sannheten fortsatt endrer seg, ansvaret fortsatt skyves bort eller kontakten med den andre personen ikke egentlig er avsluttet, er det for tidlig å snakke om tillit.

Tillit kan ikke bygges på en sannhet som fortsatt endrer seg

Før tillit kan bygges, må den som er blitt sviktet få en sannhet som holder. Det betyr ikke nødvendigvis alle intime og grafiske detaljer. Men de vesentlige opplysningene må frem: hvem det gjaldt, hvor lenge det varte, hvor ofte de møttes, om forholdet var seksuelt, hvilke følelser som var involvert, om kontakten fortsatt pågår, og om det finnes andre personer eller hendelser partneren ennå ikke vet om.

Noen forteller først bare det partneren allerede har oppdaget. Så kommer resten i små porsjoner. Kanskje for å beskytte seg selv, kanskje fordi skammen er stor, eller fordi man håper at det blir mindre ødeleggende dersom alt ikke kommer på én gang.

Problemet er at hver ny vesentlig opplysning kan oppleves som et nytt svik. Den som er blitt sviktet mister ikke bare tilliten til partneren, men også til hele bildet han eller hun trodde var sant. Da må reparasjonen i praksis begynne på nytt.

Full åpenhet betyr heller ikke at alt må presses frem i én kaotisk natt. Formen og tempoet kan trenge hjelp, særlig dersom spørsmålene blir svært detaljerte eller begge er i sterk krise. Men sannheten kan ikke porsjoneres ut for å styre partnerens reaksjon. Den må være hel nok til at den andre faktisk vet hvilket forhold han eller hun vurderer å bli i.

Tilgivelse og tillit er ikke det samme

Disse ordene brukes ofte som om de beskriver det samme. Det gjør de ikke.

En person kan velge å tilgi uten å være klar til å stole. Han eller hun kan også ønske å fortsette forholdet uten å ha bestemt seg for om tilgivelse er mulig. Tilgivelse handler om hvordan man forholder seg til det som har skjedd. Tillit handler om hva man forventer at partneren vil gjøre neste gang noe står på spill.

Det skillet er viktig fordi den som har vært utro ellers lett kan tolke tilgivelse som en friskmelding av forholdet: Du har sagt at du tilgir meg, derfor må du også slutte å tvile. Men tillit trenger flere bevis enn tilgivelse. Den trenger tid, sammenheng og nye erfaringer.

Å tilgi er derfor ikke å gi avkall på grenser. Det er heller ikke en erklæring om at reparasjonen er ferdig.

Ikke lov at det aldri skal skje igjen. Vis hvorfor det skal bli annerledes

«Jeg lover at dette aldri skjer igjen» kan være helt oppriktig ment. Likevel er løftet alene for svakt.

Det sterkere svaret kommer når personen forstår sin egen vei inn i det som skjedde. Dersom utroskapen utviklet seg gjennom en arbeidsrelasjon, hva skal personen gjøre neste gang en relasjon får den samme tonen? Dersom behovet for bekreftelse gjorde personen sårbar, hvordan skal det håndteres neste gang han eller hun føler seg avvist eller lite sett?

Det er lettere å stole på en person som forstår hvordan grensene flyttet seg, enn på en person som bare lover at de aldri skal flytte seg igjen.

Løftet kan være ekte. Innsikten gjør det mer troverdig.

Den virkelige testen skjer når ingen kontrollerer

I starten kan reparasjonen være veldig synlig. Telefonen ligger åpen, partneren forteller hvor han skal, det sendes kanskje en melding dersom planene endrer seg, og den som har vært utro gir mer informasjon enn tidligere fordi begge vet at tryggheten er skadet.

Noe av dette kan være nødvendig en periode. Men tillit handler etter hvert om noe annet enn hvor mye partneren kan kontrollere.

Tar personen fortsatt gode valg når ingen følger med? Sier hun fra om en ubehagelig situasjon før hun blir spurt? Forteller han om kontakten med en kollega fordi han selv merker at den begynner å bli for nær, eller først dersom partneren oppdager noe?

Det er her forskjellen mellom kontroll og tillit blir tydelig. Kontroll gir meg muligheten til å undersøke hva du gjør. Tillit innebærer at jeg etter hvert tror du tar vare på forholdet også når jeg ikke kan se deg.

Åpenhet er nødvendig. Overvåkning kan ikke bli et samliv

Etter utroskap kan vanlig privatliv oppleves annerledes. Dersom telefonen ble brukt til å skjule relasjonen, er det forståelig at en lukket telefon vekker uro. Dersom «jeg må jobbe sent» tidligere viste seg å være en løgn, vil en sen arbeidskveld naturlig nok få en annen betydning etterpå.

Den som har vært utro må derfor tåle at det gamle kravet om å bli tatt på ordet ikke nødvendigvis fungerer med en gang. Større åpenhet kan være nødvendig mens tilliten bygges opp igjen.

Men målet kan ikke være at den andre skal bli en permanent kontrollør.

Jeg blir mer bekymret dersom et par lenge etterpå fortsatt organiserer hele tryggheten rundt posisjonsdeling, passord, meldinger og dokumentasjon på hvor personen har vært. Da kan forholdet være svært kontrollert uten å være særlig trygt.

Åpenheten skal hjelpe tilliten tilbake. Den skal ikke bli en erstatning for den.

Derfor kan det være klokt å gjøre åpenheten konkret og midlertidig. Hva skal være tilgjengelig nå? Hvilke situasjoner krever at man sier fra på eget initiativ? Når skal avtalen vurderes på nytt? Og hva må paret se mer av før kontrollen kan reduseres?

Uten en slik retning kan overvåkningen bare vokse. En ny app, et nytt passord eller enda en kontroll gir kanskje ro i noen minutter, men løser ikke det grunnleggende problemet. At man ikke finner noe, beviser heller ikke at det ikke finnes noe. Til slutt må tryggheten hvile mer på personens mønster enn på partnerens evne til å etterforske.

Nye grenser må lages før den neste gråsonen oppstår

Mange par har aldri snakket særlig konkret om hvor grensene deres går. De har bare antatt at de var enige. Etter utroskap holder ikke alltid slike antakelser.

Hva regnes som en relasjon partneren bør få vite om? Er det greit å dele fortrolige ting om forholdet med en kollega? Hva gjør man dersom en tidligere kjæreste tar kontakt? Når går en privat samtale fra vennskap til noe som bør stoppes?

Poenget er ikke at alle par skal ha de samme reglene. Poenget er at grensene ikke lenger bør være usynlige. Den som har vært utro må kunne kjenne igjen faresonen tidligere og si fra før en situasjon blir en ny hemmelighet.

En god grense beskriver derfor ikke bare hva man ikke skal gjøre. Den beskriver hva man faktisk skal gjøre når noe begynner å bli uklart.

«Jeg trodde vi var ferdige med dette»

Et par kan ha hatt flere gode uker, kanskje måneder. De har begynt å le sammen igjen, sexlivet fungerer bedre, og hverdagen kjennes mindre preget av det som skjedde.

Så skjer det noe. Partneren kommer sent hjem uten å gi beskjed. En telefon vibrerer på et tidspunkt den vanligvis ikke gjør det. Et navn dukker opp. De kjører forbi et sted som forbindes med utroskapen.

Plutselig kommer uroen tilbake.

Den som har vært utro kan bli fortvilet og tenke at de nå er tilbake ved start. Det er de ikke nødvendigvis. Bedring etter et alvorlig tillitsbrudd går sjelden i en helt rett linje. Det interessante er ikke bare om partneren fortsatt kan bli trigget, men hva som skjer mellom dem når det skjer.

Blir den som har vært utro irritert og sier at dette burde vært ferdig nå, eller klarer personen å forstå hvorfor akkurat denne situasjonen traff? Klarer den andre å si at han eller hun ble redd uten at samtalen utvikler seg til en full gjennomgang av hele historien på nytt?

For meg kan det være et viktigere tegn på reparasjon enn at reaksjonene aldri kommer tilbake.

Det er interessant at en kvalitativ studie av 25 personer som var blitt utsatt for utroskap, beskrev noe av det samme. Bedringen gikk frem og tilbake mellom kontakt og avstand. Den fulgte ikke en ryddig rekke stadier som ble avsluttet ett etter ett.

Det betyr ikke at all uro er et tegn på framgang. Men det betyr at et tilbakeslag ikke automatisk er det samme som at paret er tilbake ved start. Spørsmålet er om de etter hvert finner tilbake til hverandre raskere og med mindre skade enn før.

Det er ikke sikkert sinne er det jeg blir mest bekymret for

Sterkt sinne kan se dramatisk ut i terapirommet, men jeg er ikke alltid mest bekymret når den som er blitt sviktet fortsatt er sint. Sinne kan bety at personen fortsatt er følelsesmessig involvert, fortsatt forventer noe av partneren og fortsatt ønsker å bli forstått.

Noen ganger blir jeg mer oppmerksom når spørsmålene plutselig stopper, når den som tidligere var sterkt berørt ikke lenger virker særlig interessert i svar, eller når reaksjonene erstattes av likegyldighet.

Det betyr selvfølgelig ikke at ro er et dårlig tegn. Et par som finner mer trygghet vil naturlig nok få mindre konflikt. Men det finnes en forskjell mellom å ha fått mer ro og å ha sluttet å bry seg.

Fravær av konflikt er derfor ikke alltid det samme som at forholdet har fått det bedre.

Se etter endring som kan observeres

Når tilliten er skadet, blir store forsikringer ofte mindre verdt. Da er det mer nyttig å se etter det som faktisk kan observeres over tid.

Forteller personen om en vanskelig situasjon før partneren spør? Står historien fast? Blir en endring i planene formidlet uten at det først må oppstå konflikt? Klarer den som har vært utro å møte et spørsmål uten å angripe tonen det blir stilt i? Kan paret snakke om en utløsende situasjon og deretter vende tilbake til hverdagen, eller tar den fortsatt over hele dagen?

Også den som er blitt sviktet kan merke framgang i seg selv. Behovet for å kontrollere kommer sjeldnere. Uroen varer kortere. Man tør å stole på egen vurdering igjen. Man kan være alene uten å bruke hele kvelden på å forestille seg hva partneren gjør.

Ingen av disse tegnene avgjør alene om forholdet er reparert. Det er mønsteret som betyr noe. Tillit kommer ofte tilbake som mange små forskyvninger før den kjennes som en stor forandring.

Målet er ikke at du aldri skal tvile igjen

Jeg tror mange har et litt for strengt bilde av hva reparert tillit skal se ut som. De ser for seg at partneren etter hvert skal kunne forholde seg til jobbreiser, fester, telefoner og nye mennesker akkurat som før.

Det er ikke sikkert det er nødvendig, eller realistisk.

Noe har skjedd. Den som er blitt sviktet vet nå at dette forholdet også kan romme et svik. Den kunnskapen kan ikke bare fjernes. Det som derimot kan endre seg, er hvordan den kjennes.

En jobbreise kan fortsatt gi et lite stikk uten at hele kroppen går i alarm. En forsinkelse kan vekke en tanke uten at den utvikler seg til timer med kontroll. Partneren kan kjenne på usikkerhet og samtidig vite at den kan tas opp uten å bli avvist.

For meg er ikke reparert tillit at all tvil er borte. Det er at tvilen ikke lenger organiserer forholdet.

Dere skal ikke tilbake til forholdet dere hadde

Dette kan være ubehagelig å høre, særlig for par som savner livet de hadde før avsløringen. Likevel synes jeg målet om å «få tilbake det vi hadde» ofte blir feil.

Det forholdet de hadde var også forholdet hvor utroskapen skjedde. Det betyr ikke at forholdet var dårlig eller at det forårsaket utroskapen, men begge vet nå noe om seg selv, hverandre og relasjonen som de ikke visste tidligere. Etter noe så omfattende vil det være naturlig at forholdet også må forandre seg.

Etter arbeidet med ansvar og konsekvenser må paret rette blikket mot hvordan de faktisk skal ha det sammen. Hvordan skal de håndtere konflikter? Hvordan snakker de om ensomhet før avstanden blir stor? Hva trenger de seksuelt og følelsesmessig? Hvordan beskytter de forholdet når jobb, barn eller andre belastninger tar mye plass?

Ikke fordi problemene i forholdet forklarer utroskapen, men fordi det ikke holder å skape et forhold hvor den eneste forbedringen er at ingen lenger er utro.

Tillit må bygges både i deg og mellom dere

Reparasjon etter utroskap er et felles arbeid, men det betyr ikke at begge skal gjøre det samme.

Den som har vært utro må arbeide med ansvar, egne mønstre og evnen til å tåle ubehag. Den som er blitt sviktet kan samtidig trenge å gjenoppbygge tilliten til egne vurderinger og følelsen av egen verdi. For noen skjer deler av dette best i egne samtaler eller gjennom støtte fra andre.

Det individuelle arbeidet må likevel ikke brukes til å gjøre sviket til den såredes private problem. Den som ble sviktet skal ikke sendes bort for å lære å bli mindre urolig mens den andre slipper å møte det som skapte uroen.

Det personlige og det relasjonelle arbeidet må støtte hverandre. Begge trenger mer fotfeste i seg selv, ikke bare et forhold som fungerer på overflaten.

På et tidspunkt må også den som er blitt sviktet ta en risiko

Dette er en vanskelig del av reparasjonen, og jeg synes den ofte kommer senere enn mange forventer.

I starten ligger mye av ansvaret hos den som har vært utro. Personen må fortelle sannheten, tåle reaksjonene, være åpen og vise gjennom handling at noe faktisk har forandret seg.

Men dersom dette varer over tid, historien står fast og partneren har vist seg troverdig igjen og igjen, kan også den som er blitt sviktet etter hvert stå overfor et valg. Tillit kan aldri bli hundre prosent risikofri. Ingen telefonkontroll, avtale eller terapitime kan garantere at et menneske aldri vil svikte igjen.

På et tidspunkt må man derfor våge å slippe litt av kontrollen og se hva partneren gjør med den tilliten som gis tilbake. Det skal ikke skje før det finnes gode grunner til det, og det betyr ikke at man skal være naiv. Men et forhold kan heller ikke bli trygt dersom den ene resten av livet må bevise sin uskyld hver eneste dag.

Den som har vært utro må gjøre seg mer troverdig. Den som er blitt sviktet må etter hvert avgjøre om det finnes nok trygghet til å våge å stole litt igjen.

Når manglende framgang bør tas på alvor

Tid alene reparerer ikke tillit. Et par kan bruke måneder på å snakke uten at noe grunnleggende forandrer seg.

Jeg ville blitt bekymret dersom nye opplysninger stadig kommer i små porsjoner, kontakten med den andre personen fortsetter i skjul, eller den som har vært utro krever tillit samtidig som han eller hun blir sint av rimelige spørsmål. Det samme gjelder dersom overvåkningen bare øker, eller dersom konfliktene avtar fordi den som er blitt sviktet har gitt opp å bli forstått.

Et annet faresignal er at hele forholdet blir stående på vent. Alt handler fortsatt om utroskapen, men paret utvikler ingen nye måter å snakke sammen eller leve hverdagen på.

Framgang betyr ikke at smerten skal være borte innen en bestemt dato. Men over tid bør reaksjonene bli lettere å reparere og kontrollbehovet få mindre plass. Hvis ingenting endrer seg, er det rimelig å spørre om forholdet er i reparasjon, eller bare i stillstand.

Kan tilliten faktisk komme tilbake?

Ja. Men ofte mer stille enn man forestiller seg.

Jeg synes nyere forskning gir grunn til forsiktig håp. Ikke fordi den gir oss en enkel oppskrift, men fordi den viser hva noen par faktisk har hatt nytte av over tid.

I en kvalitativ studie publisert i 2026 intervjuet forskerne 31 par som hadde fortsatt sammen etter utroskap. Det jeg særlig legger merke til, er at de ikke beskrev én avgjørende samtale som forandret alt. De fortalte om åpen kommunikasjon, tydeligere grenser, personlig utvikling, nye rutiner og et forhold som gradvis ble reparert. Flere skilte også mellom tilgivelse som et valg og tillit som en prosess.

Vi skal være forsiktige med å gjøre dette til et bevis på hva alle par bør gjøre. Studien omfattet heterofile par som hadde valgt å bli sammen, og de fleste hadde vært i terapi. Men den gir et gjenkjennelig bilde av reparasjon: ærlighet som holder over tid, endring som kan merkes i praksis, og en hverdag som sakte blir mindre styrt av sviket.

I terapirommet tenker jeg ofte at den virkelige endringen viser seg i langt mindre dramatiske øyeblikk. Telefonen ligger på bordet uten at noen trenger å sjekke den. En kveld blir senere enn planlagt uten at hele historien åpner seg igjen. Partneren kan reise bort uten at den andre bruker kvelden på å forsøke å finne ut hva som egentlig skjer.

Det er ikke nødvendigvis forholdet slik det var før.

Men det kan være et forhold hvor tilliten igjen har fått større plass enn frykten.

Videre i serien

I den siste artikkelen flytter vi blikket videre. Da handler det ikke først og fremst om hvordan man reparerer utroskapen, men om hva paret skal gjøre med forholdet etterpå. Skal de forsøke å bygge noe nytt sammen, eller kan et godt resultat også være å forstå at forholdet skal ta slutt?

Les del 6: Det blir kanskje aldri som før

Kilder og videre lesning

  • Fife, S. T., Bloomberg, A., Swift, S., Cook, E. og Ramos, A. (2026). Resilience Factors in Couple Healing from Infidelity: A Deductive Qualitative Analysis Study. Contemporary Family Therapy. Studien bygger på intervjuer med 31 heterofile par som hadde opplevd noe heling etter utroskap. https://doi.org/10.1007/s10591-026-09785-z
  • Hertlein, K. M., Dulley, C., Cloud, R., Leon, D. og Chang, J. (2017). Does Absence of Evidence Mean Evidence of Absence? Managing the Issue of Partner Surveillance in Infidelity Treatment. Sexual and Relationship Therapy, 32(3–4), 323–333. https://doi.org/10.1080/14681994.2017.1397952
  • Walravens, G. og Rober, P. (2024). Relational Recovery After Infidelity as a Dual Process: A Model Based on the Experiences of Female Injured Partners. Family Process, 63(1), 151–162. Studien bygger på intervjuer med 25 kvinner som var blitt utsatt for utroskap. https://doi.org/10.1111/famp.12857
  • Gottman, J. og Gottman, J. (2017). Treating Affairs and Trauma. Klinisk kurs og upublisert manual fra The Gottman Institute, ikke en fagfellevurdert studie. Modellen beskriver fasene Atone, Attune og Attach. https://www.gottman.com/professionals/training/treating-affairs-and-trauma/

Om serien

  1. Del 1: Når alt plutselig føles usikkert
    Om den første tiden etter utroskap
  2. Del 2: Hvor mye vil du egentlig vite?
    Om spørsmålene, sannheten og det som skjer når historien stadig forandrer seg
  3. Del 3: Jeg elsker deg, men jeg stoler ikke på deg
    Om kjærligheten som blir igjen når tryggheten forsvinner
  4. Del 4: «Det bare skjedde» holder ikke
    Om hvorfor mennesker er utro, og forskjellen mellom å forstå og å unnskylde
  5. Del 5: Kan jeg noen gang stole på deg igjen?
    Om hvordan tillit faktisk bygges etter utroskap
  6. Del 6: Det blir kanskje aldri som før
    Om å velge hverandre på nytt, eller gå videre hver for seg

Om forfatteren

Raymond Madsen
Klinisk sosionom og godkjent klinisk spesialist i familieterapi

Raymond Madsen har videreutdanning og master i familieterapi og systemisk praksis. Han har lang klinisk erfaring med enkeltmennesker, par og familier, og arbeider ved Terapihusene. Han arbeider særlig med par som har kommet fast i gjentatte konflikter, mistet nærheten, opplevd tillitsbrudd eller blitt usikre på om forholdet skal fortsette. Han veileder også studenter i familieterapi.

Raymond møter også enkeltpersoner som strever med relasjoner, livskriser, psykisk helse eller rusproblematikk. I arbeidet er han opptatt av hvordan det som skjer i den enkelte, henger sammen med relasjonene og livssituasjonen rundt.

Han kombinerer en systemisk og relasjonell forståelse med konkrete spørsmål og øvelser som kan prøves ut mellom samtalene. Målet er at terapi skal gi både større forståelse og endringer som kan merkes i hverdagen.

Book time