Parterapi
Utroskap, del 1: Når alt plutselig føles usikkert
Om den første tiden etter utroskap
Noen par kommer inn døren og vet allerede at de vil forsøke å fortsette. Andre vet knapt om de orker å sitte ved siden av hverandre.

Noen par kommer inn døren og vet allerede at de vil forsøke å fortsette. Andre vet knapt om de orker å sitte ved siden av hverandre.
Det som går igjen, er følelsen av at noe grunnleggende har flyttet på seg. Det som var trygt i går, er ikke trygt i dag. Den man vanligvis søker til når livet gjør vondt, er plutselig også den som har skapt smerten.
Jeg møter ofte par som sitter ganske nær hverandre i sofaen, men samtidig veldig langt fra hverandre. Den ene prøver å forstå hva som faktisk har skjedd, mens den andre forsøker å forklare, roe ned og kanskje holde fast i et liv som bare kort tid tidligere kjentes normalt.
Og ganske raskt kommer spørsmålet: Hva gjør vi nå?
Det er forståelig. Men jeg synes ofte det er for tidlig å begynne med om forholdet skal reddes. Først må vi forstå hva som nettopp har skjedd med tryggheten mellom dem.
Du begynner ikke bare å tvile på partneren
Utroskap blir gjerne omtalt som et tillitsbrudd, men for mange rammer det bredere enn som så. Også tilliten til egen vurderingsevne kan begynne å vakle. Hvordan kunne jeg ikke se det? Var det tegn jeg burde ha forstått? Hva annet har jeg tatt feil av?
Den som er blitt sviktet kan begynne å gå gjennom hendelser, samtaler og egne reaksjoner på nytt, nesten som om hele forholdet må undersøkes fra begynnelsen. Uro, søvnproblemer, tankekjør og konsentrasjonsvansker er heller ikke uvanlig. Noen får et voldsomt behov for å forstå, mens andre nesten ikke tåler flere opplysninger.
Slike reaksjoner kan hos noen ligne traumereaksjoner. Det betyr ikke at alle som blir utsatt for utroskap, har fått et traume eller en diagnose. Poenget er at sterke reaksjoner kan være forståelige når både partneren, historien og egen dømmekraft plutselig kjennes usikker.
Jeg synes derfor vi skal være forsiktige med å korrigere reaksjonene for raskt. I starten handler det ofte mindre om å finne løsninger og mer om å få fotfeste.
«Var det henne du skrev med da vi var på ferie?»
Noe av det mest smertefulle etter utroskap er at hendelsen ikke bare påvirker nåtiden. Også fortiden kan begynne å endre betydning.
En jobbreise som tidligere bare var en jobbreise kan plutselig bli noe annet. En kveld partneren kom sent hjem. En ferie hvor telefonen ble brukt mye. En periode med mindre nærhet. Hendelser man knapt la merke til da de skjedde, kan nå bli sett i et helt nytt lys.
Det er derfor spørsmålene ofte går bakover i tid. «Du sa jo at du var på jobb den kvelden.» «Var det henne du skrev med da vi var på ferie?» «Når begynte dette egentlig?» «Visste du allerede da at du hadde følelser for henne?»
Utenfra kan det se ut som om den som er blitt sviktet graver seg fast i fortiden, men jeg tror ofte det handler om et forsøk på å få historien til å henge sammen igjen. Når noe vesentlig har vært skjult, blir det vanskelig å vite hvilke deler av fortiden man fortsatt kan stole på. Spørsmålene handler derfor ikke bare om hva som skjedde den gangen, men om man kan stole på det som blir fortalt nå.
Dere er i samme krise, men ikke på samme sted
Den som har vært utro har som regel levd med historien en stund. Kanskje i uker, måneder eller lenger. Han eller hun vet når kontakten begynte, hvordan den utviklet seg og hva som faktisk skjedde. Det kan også ha vært tid til å tenke, angre, forklare eller forsøke å avslutte det.
For partneren kan historien ha begynt dagen før. Det skaper lett en stor forskjell i tempo: Den som har vært utro kan allerede være opptatt av hvordan de skal komme videre, mens den andre fortsatt prøver å forstå hva virkeligheten faktisk består av.
Det er ofte her jeg hører: «Jeg har jo svart på dette allerede.»
Jeg skjønner frustrasjonen. Men et spørsmål kan være besvart uten at det dermed er ferdig. Første gang forsøker man kanskje å forstå hva som skjedde. Senere prøver man å forstå hvorfor, og etter hvert kan man ha behov for å vite om historien fortsatt er den samme.
De befinner seg i den samme krisen, men de står ikke nødvendigvis på samme sted i den.
Det er ikke alltid spørsmålene som er problemet
Mange par havner raskt i et mønster hvor nesten all kommunikasjon handler om utroskapen. Den ene spør, den andre svarer, samtalen blir vond, de prøver å legge det bort, og så begynner det igjen noen timer eller dager senere.
For den som har vært utro kan gjentakelsene bli svært krevende. Skam og skyld kan gjøre det vanskelig å stå i partnerens reaksjoner, og noen går etter hvert i forsvar eller trekker seg unna.
Jeg synes vi skal være forsiktige med å gjøre spørsmålene til hovedproblemet for tidlig. Den som er blitt sviktet trenger ofte å spørre for å forstå. Samtidig finnes det en grense hvor flere detaljer ikke gir mer ro, men i stedet fester seg som bilder og sammenligninger. Etter hvert blir det derfor viktig å spørre hva informasjonen faktisk skal hjelpe med.
Dette ser vi mye grundigere på i neste artikkel.
«Jeg har jo sagt unnskyld. Hva mer skal jeg gjøre?»
En oppriktig unnskyldning betyr noe, men den avslutter ikke konsekvensene av det som har skjedd. Den som har vært utro kan oppleve at han eller hun har forklart, beklaget og svart på de samme spørsmålene mange ganger, og likevel møte en partner som fortsatt er sint, urolig eller usikker. Det kan være krevende å stå i, men den som har skapt tillitsbruddet kan ikke samtidig bestemme tempoet på reparasjonen.
Dette betyr ikke at jeg er uinteressert i hvordan den som har vært utro har det. Jeg møter mennesker som skammer seg sterkt, er redde for å miste partneren og blir desperate etter å gjøre alt godt igjen. Men dersom skammen blir så overveldende at den sviktede må begynne å trøste, kan rollene fort snu.
Jeg tror derfor det er viktig å skille mellom å forstå skammen og å la skammen bli en vei ut av ansvaret.
Et dårlig forhold er ikke en unnskyldning
Her blir jeg gjerne ganske tydelig. Et forhold kan ha vært dårlig lenge før utroskapen. Det kan ha vært lite nærhet, lite sex, mye konflikt eller to mennesker som nesten har sluttet å se hverandre. Alt dette kan være viktig å forstå.
Men det gjør ikke utroskapen til et felles valg.
Jeg reagerer når forklaringene kommer før ansvaret. «Vi hadde det dårlig», «du jobbet hele tiden» eller «vi hadde ikke hatt sex på lenge» kan være beskrivelser av et forhold som ikke fungerte godt. Men de blir problematiske dersom de brukes til å forklare hvorfor utroskapen nesten måtte skje.
Det måtte den ikke.
Senere kan det være både nødvendig og nyttig å undersøke hva som hadde skjedd mellom dem før utroskapen. Kanskje begge hadde sluttet å prioritere forholdet. Kanskje ensomhet, konflikter eller avstand hadde fått utvikle seg over lang tid. Det kan paret ha et felles ansvar for.
Men de har ikke et felles ansvar for utroskapen. Den forskjellen mener jeg må være tydelig dersom paret skal få en reell mulighet til å reparere.
Kanskje du ikke skal bestemme deg ennå
Mange kommer veldig raskt til de store spørsmålene. Skal jeg gå? Kan jeg tilgi? Kommer jeg noen gang til å stole på deg igjen? Hva sier det om meg dersom jeg blir?
På avstand kan utroskap se enklere ut enn det gjør når man står i det. Mange har tenkt at de aldri ville blitt værende. Så skjer det, og beslutningen handler plutselig om et menneske man fortsatt elsker, kanskje barn, bolig og mange år med felles historie. Da er svaret ofte mindre tydelig.
Det kan derfor være klokt å ikke presse frem store avgjørelser mens alt fortsatt er i kaos. Det betyr ikke at man skal leve i uvisshet i årevis, men at man kan trenge tid før man vet hva man ønsker.
Å vente med en stor beslutning er likevel ikke et råd om å bli i fare. Ved vold, trusler, sterk kontroll eller frykt for reaksjoner må sikkerhet komme før pararbeid. Da kan avstand og individuell hjelp være nødvendig.
Det går an å være dypt såret og samtidig fortsatt være glad i partneren. Det går an å lengte etter nærhet og samtidig ikke tåle berøring. Det går an å tenke at man skal gå den ene dagen og ønske å forsøke igjen den neste.
Det er ikke nødvendigvis svakhet. Det kan være en helt forståelig reaksjon når noe grunnleggende i forholdet nettopp har blitt revet opp.
Ikke begynn med datekveld
Dette kan kanskje høres merkelig ut fra en parterapeut, men i den første tiden er jeg ofte langt mindre opptatt av hvordan paret skal få det hyggelig sammen enn av hvordan de skal få bakken til å stå stille.
Noen par ønsker raskt konkrete råd. De vil kommunisere bedre, gå på date, finne tilbake til sexlivet og gjøre de riktige tingene. Jeg forstår ønsket. Det gir en følelse av å gjøre noe.
Men dersom historien fortsatt endrer seg, kontakten med den andre personen ikke er avsluttet eller partneren fremdeles ikke vet hva han eller hun egentlig forholder seg til, synes jeg det blir feil rekkefølge.
Da kan det være viktigere å få oversikt over hva som faktisk er kjent, om det fortsatt kommer nye opplysninger, hvordan de skal håndtere samtalene hjemme, og om begge klarer å fungere i hverdagen. Noen ganger handler den første tiden mer om søvn, mat, barn, jobb og hvordan man skal klare å være i samme hus enn om romantikk.
Før vi bygger nærhet, må det finnes noe trygghet å bygge den på.
Det er lov å bli
Jeg synes vi skal være forsiktige med å gjøre det å gå til et tegn på styrke og det å bli til et tegn på svakhet.
Den som blir etter utroskap kan møte overraskende sterke reaksjoner fra andre. «Jeg hadde aldri godtatt det.» «Hvordan kan du fortsatt være sammen med ham?» «Hun kommer bare til å gjøre det igjen.»
Noen ganger er det riktig å gå. Noen ganger er det nødvendig. Men det kan også kreve mot å bli værende lenge nok til å finne ut om forholdet kan repareres. Å forsøke betyr ikke at man har tilgitt, godtatt det som skjedde eller lovet å bli for alltid. Det kan ganske enkelt bety at man ikke er klar for å avslutte noe viktig før man vet om det fortsatt finnes noe å bygge på.
Det er også lov å gå uten å ha prøvd alt. Ingen skylder partneren et reparasjonsforsøk. Å bli eller gå er ikke i seg selv et mål på styrke. Det viktige er at valget etter hvert kan tas på et sannere og tryggere grunnlag.
Kan forholdet faktisk overleve?
Ja. Noen forhold gjør det. Jeg har møtt par som har funnet tilbake til hverandre etter alvorlige svik. Ikke fordi de glemte eller gjorde det som skjedde mindre alvorlig. De måtte gjennom det.
Forskningen gir også grunn til et forsiktig håp. I en liten behandlingsstudie bedret flere par med kjent utroskap seg gjennom parterapi. En femårsoppfølging av bare 19 par med utroskap viste samtidig to ulike forløp: Noen forhold ble oppløst, mens parene som forble sammen, kunne fortsette å bedre seg. Det er håpefullt, men utvalgene er for små til å gi en prognose for et bestemt par.
Forskningen på konkrete behandlingsforløp etter utroskap er fortsatt begrenset. Den støtter at reparasjon er mulig. Den kan ikke love at et forhold vil overleve, eller at det alltid er riktig å forsøke.
Noen blir etter hvert mer åpne enn de var tidligere. De begynner å snakke om temaer de lenge hadde unngått, og blir tydeligere på behov, grenser, sex og ensomhet. Samtidig betyr ikke det at utroskap gjorde forholdet sterkere. Et par kan få det bedre etterpå og fortsatt ønske at de hadde kommet dit uten sviket.
Andre går gjennom mye av den samme prosessen og kommer frem til at de ikke ønsker å fortsette sammen. Det kan også være et godt resultat. Parterapi etter utroskap kan derfor ikke bare handle om å holde paret sammen. Det må hjelpe dem å forstå hva som har skjedd, hva det har gjort med dem, og om det finnes et forhold begge ønsker å leve videre i.
En norsk studie av 92 unge heterofile studentpar fant at opplevd trussel mot forholdet hang sterkest sammen med hvor sannsynlig deltakerne trodde et brudd ville være. Parene var mellom 19 og 30 år, og forholdene hadde i gjennomsnitt vart i rundt 21 måneder. De tok stilling til forestilte situasjoner, ikke en faktisk utroskapskrise. Studien sier derfor noe om hvordan trussel kan oppleves, men ikke hvordan etablerte par faktisk velger etter en avsløring. Den kan heller ikke brukes som en prognose for et bestemt forhold.
Det er kanskje derfor jeg ikke ville startet den første samtalen med spørsmålet om paret skal bli sammen. Jeg ville heller begynt med å undersøke hva som har skjedd med tryggheten mellom dem, og hva de trenger for å kunne stå litt stødigere i det som nå har blitt deres virkelighet.
Videre i serien
Neste artikkel handler om spørsmålene som ofte tar over den første tiden etter avsløringen: Hvor mye trenger man egentlig å vite, og når kan jakten på flere svar begynne å gjøre mer vondt enn godt?
Les del 2: Hvor mye vil du egentlig vite?
Kilder og videre lesning
- Atkins, D. C., Eldridge, K. A., Baucom, D. H. og Christensen, A. (2005). Infidelity and behavioral couple therapy: Optimism in the face of betrayal. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 73(1), 144–150. https://doi.org/10.1037/0022-006X.73.1.144
- Gordon, K. C., Baucom, D. H. og Snyder, D. K. (2005). Treating couples recovering from infidelity: An integrative approach. Journal of Clinical Psychology, 61(11), 1393–1405. https://doi.org/10.1002/jclp.20189
- Grøntvedt, T. V., Kennair, L. E. O. og Bendixen, M. (2020). Breakup likelihood following hypothetical sexual or emotional infidelity: Perceived threat, blame, and forgiveness. Journal of Relationships Research, 11, e7. https://doi.org/10.1017/jrr.2020.5
- Lonergan, M., Brunet, A., Rivest-Beauregard, M. og Groleau, D. (2021). Is romantic partner betrayal a form of traumatic experience? A qualitative study. Stress and Health, 37(1), 19–31. https://doi.org/10.1002/smi.2968
- Marín, R. A., Christensen, A. og Atkins, D. C. (2014). Infidelity and behavioral couple therapy: Relationship outcomes over 5 years following therapy. Couple and Family Psychology: Research and Practice, 3(1), 1–12. https://doi.org/10.1037/cfp0000012
Om serien
Utroskap kan rive opp mer enn tilliten til partneren. Den kan forandre hvordan man ser på seg selv, på historien man har delt, og på det som skal skje videre.
Denne serien følger noen av spørsmålene jeg ofte møter i terapirommet. Hva gjør man i den første uroen? Hvor mye trenger man å vite? Kan kjærligheten være der når tryggheten er borte? Hvordan forstår vi hvorfor det skjedde, uten å unnskylde? Og hva skal egentlig til for å bygge tillit eller gå videre på en ryddig måte?
Tekstene gir ingen enkel oppskrift. Par er forskjellige, og noen ganger er det riktig å forsøke. Andre ganger er det riktig å avslutte. Målet er å gjøre det som skjer litt mer forståelig, uten å gjøre det mindre alvorlig.
- Del 1: Når alt plutselig føles usikkert
Om den første tiden etter utroskap - Del 2: Hvor mye vil du egentlig vite?
Om spørsmålene, sannheten og det som skjer når historien stadig forandrer seg - Del 3: Jeg elsker deg, men jeg stoler ikke på deg
Om kjærligheten som blir igjen når tryggheten forsvinner - Del 4: «Det bare skjedde» holder ikke
Om hvorfor mennesker er utro, og forskjellen mellom å forstå og å unnskylde - Del 5: Kan jeg noen gang stole på deg igjen?
Om hvordan tillit faktisk bygges etter utroskap - Del 6: Det blir kanskje aldri som før
Om å velge hverandre på nytt, eller gå videre hver for seg
Om forfatteren
Raymond Madsen
Klinisk sosionom og godkjent klinisk spesialist i familieterapi
Raymond Madsen har videreutdanning og master i familieterapi og systemisk praksis. Han har lang klinisk erfaring med enkeltmennesker, par og familier, og arbeider ved Terapihusene. Han arbeider særlig med par som har kommet fast i gjentatte konflikter, mistet nærheten, opplevd tillitsbrudd eller blitt usikre på om forholdet skal fortsette. Han veileder også studenter i familieterapi.
Raymond møter også enkeltpersoner som strever med relasjoner, livskriser, psykisk helse eller rusproblematikk. I arbeidet er han opptatt av hvordan det som skjer i den enkelte, henger sammen med relasjonene og livssituasjonen rundt.
Han kombinerer en systemisk og relasjonell forståelse med konkrete spørsmål og øvelser som kan prøves ut mellom samtalene. Målet er at terapi skal gi både større forståelse og endringer som kan merkes i hverdagen.