← Alle artikler

Parterapi

Utroskap, del 4: «Det bare skjedde» holder ikke

Om hvorfor mennesker er utro, og forskjellen mellom å forstå og å unnskylde

Skrevet av Terapihusene i Stavanger, Bergen og Kristiansand · 11 min å lese

Utroskap, del 4 av 6: «Det bare skjedde» holder ikke. En serie av Raymond Madsen, klinisk spesialist i familieterapi.

Etter at den første uroen har lagt seg litt, kommer mange par til spørsmålet som nesten kan bli enda vanskeligere enn selve avsløringen: Hvorfor skjedde dette?

Den som er blitt sviktet, trenger ofte et svar som gjør hendelsen forståelig. Hvis man ikke forstår hvordan partneren havnet der, blir det også vanskelig å vite om det kan skje igjen. Den som har vært utro, kan på sin side kjenne et sterkt behov for å forklare seg, men havner fort i formuleringer som «vi hadde det vanskelig», «jeg følte meg ensom» eller «det bare skjedde».

Jeg kjøper sjelden den siste forklaringen.

Kanskje kysset skjedde plutselig. Kanskje det seksuelle møtet ikke var planlagt. Men utroskap består ofte av langt mer enn det ene øyeblikket. Det kan ha vært meldinger som gradvis ble mer personlige, kontakt man begynte å skjule, situasjoner man oppsøkte, eller grenser man merket var i ferd med å flytte seg uten at man stoppet.

Målet i terapi er ikke å finne en forklaring som gjør handlingen mindre alvorlig. Målet er å forstå hva som faktisk skjedde, uten at ansvaret forsvinner underveis.

Lite sex forklarer ikke utroskapen alene

Et dårlig sexliv kan være et alvorlig problem i et forhold. Det samme kan ensomhet, avstand, konflikter, lite nærhet og følelsen av ikke lenger å bli sett. Men ingen av disse tingene gjør utroskap til en nødvendig konsekvens.

Jeg møter par hvor den som har vært utro, begynner forklaringen med forholdet: «Vi hadde nesten ikke hatt sex på et år.» «Hun jobbet hele tiden.» «Han så meg aldri lenger.»

Alt dette kan være sant, og alt dette kan vi trenge å snakke om. Men hvis forklaringen begynner og slutter der, kan den som er blitt sviktet sitte igjen med en brutal beskjed: Jeg gjorde dette mot deg fordi du ikke ga meg det jeg trengte.

Paret kan ha et felles ansvar for at forholdet hadde blitt dårlig. De har ikke et felles ansvar for at én av dem valgte å gå utenfor forholdet.

Ensomhet kan være en viktig del av forklaringen. Det går an å leve sammen med noen og samtidig føle seg svært alene. Men det interessante spørsmålet er ikke bare hvorfor personen var ensom. Det er hva han eller hun gjorde med ensomheten. Ble den tatt opp hjemme? Ble det forsøkt å skape endring? Trakk personen seg unna? Ble behovene holdt skjult? Begynte man i stedet å søke bekreftelse hos noen andre?

To mennesker kan kjenne på den samme ensomheten. Den ene tar den vanskelige samtalen hjemme. Den andre begynner en hemmelig relasjon. Ensomheten alene forklarer ikke hvorfor de velger forskjellig.

Ofte finnes det flere valg før utroskapen

Utroskap blir noen ganger beskrevet som om en person gikk fra et helt vanlig liv til plutselig å ligge med noen andre. Det finnes situasjoner hvor utviklingen går raskt. Men ofte har det vært flere små og store valg før man kommer dit.

Man fortsetter en samtale man merker har fått en annen tone. Man sender en melding man egentlig ikke ville vist partneren. Man begynner å glede seg litt for mye til å møte en bestemt person. Man deler ting om eget forhold som skaper en annen form for nærhet. Man sletter noe. Man lar være å nevne et møte. Man forteller seg selv at det ennå ikke er utroskap.

Det er disse punktene jeg blir interessert i som terapeut. Det er vanskelig å forebygge en ny utroskap hvis hele forklaringen begynner ved kysset eller sexen. Vi må forstå hva som skjedde før det.

Hvor begynte du å gå i en retning du selv forstod kunne bli problematisk? Når merket du første gang at dette ikke lenger bare var uskyldig? Hva fortalte du deg selv for at det skulle være greit å fortsette?

«Jeg ble bare forelsket»

Forelskelse kan være voldsom. Den kan få en person til å føle seg mer levende, mer sett og mer ønsket enn på lenge. Det kan selvfølgelig være en del av forklaringen på hvorfor kontakten fortsatte.

Men forelskelse fritar ingen for ansvar.

Vi bestemmer ikke alltid hvilke følelser som oppstår, men vi har et ansvar for hva vi gjør med dem. Det er fullt mulig å merke at man utvikler sterke følelser for en annen og samtidig sette grenser før følelsene blir til en hemmelig relasjon.

Derfor er ikke «jeg ble forelsket» slutten på forklaringen. Der begynner noen av de viktigste spørsmålene: Når forstod du at dette var mer enn vennskap? Hva gjorde du da? Hvilke grenser satte du, eller lot du være å sette?

Kanskje problemet ikke bare lå i forholdet

Når vi forsøker å forstå utroskap, blir det fort fristende å lete etter problemet mellom de to. Hva manglet i forholdet? Hva hadde de sluttet å gi hverandre? Hvorfor hadde de glidd fra hverandre?

Det er viktige spørsmål, men de er ikke hele kartet. Forskningen peker ikke på én enkel årsak. Det er mer nyttig å undersøke flere nivåer samtidig: hva personen bar med seg, hva som foregikk i forholdet, og hvilke situasjoner og muligheter som gjorde det lettere å flytte grensene.

En studie av 918 personer i monogame heterofile forhold fant sammenhenger både med individuelle forhold og med hvordan forholdet ble opplevd. Men studien var basert på spørreskjema og kan ikke fortelle oss nøyaktig hvorfor én bestemt person var utro. Den minner oss først og fremst om at jakten på én årsak ofte blir for trang.

Studier av motivene mennesker selv oppgir, viser også et sammensatt bilde. Folk forteller blant annet om sinne, forsømmelse, seksuelt begjær, lav forpliktelse, behov for bekreftelse, ønske om variasjon og situasjoner hvor grensene lettere ble flyttet. Det betyr ikke at disse motivene beviser årsaken. De er menneskers egne forklaringer i ettertid. Men de viser hvorfor «vi hadde det vanskelig» sjelden er nok.

Noen søker sterk bekreftelse når de føler seg usikre. Andre har vanskelig for å tåle avvisning eller følelsen av ikke å være ønsket. Noen søker spenning når livet føles flatt, mens andre har uklare grenser for når vennskap, flørt og følelsesmessig nærhet begynner å bli noe annet.

Det betyr ikke at alle som er utro, har et bestemt problem eller en bestemt personlighet. Men hvis vi bare undersøker forholdet og aldri spør hva som skjedde i personen selv, kan vi gå glipp av noe vesentlig.

Den andre personen blir lett gjort til hovedforklaringen. Hun var spennende. Han var attraktiv. Det var kjemi. Det oppstod følelser. Men noen ganger er det like interessant å undersøke hvem personen selv opplevde at han eller hun ble i den hemmelige relasjonen.

Kanskje følte personen seg attraktiv igjen. Interessant. Fri. Seksuell. Spontan. Kanskje opplevde han eller hun en versjon av seg selv som hadde vært borte lenge i hverdagen.

Esther Perel har skrevet om hvordan utroskap noen ganger kan handle om en søken etter en annen opplevelse av seg selv, ikke bare et ønske om en annen partner. Perspektivet kan være nyttig, men må brukes med varsomhet. Perels bok bygger på kliniske erfaringer og kulturelle betraktninger, ikke på én fagfellevurdert studie som beviser at dette er årsaken.

Det er fort gjort å gjøre utroskapen til en personlig oppvåkning og dermed miste av syne at den samtidig innebar hemmelighold og svik. Vi kan være nysgjerrige på hva personen opplevde i den andre relasjonen uten å romantisere måten det skjedde på.

Hvis følelsen av å være levende var viktig, blir spørsmålet hvordan personen kan finne tilbake til liv, nærhet eller egen identitet uten å leve et skjult liv ved siden av forholdet sitt.

«Jeg vet ikke» kan være starten, men ikke slutten

Noen som har vært utro, vet faktisk ikke helt hvorfor de gjorde det. Det kan være et ærlig svar i starten. Forståelsen kommer ikke alltid med én gang.

Men hvis paret skal forsøke videre, kan ikke «jeg vet ikke» være sluttpunktet. Det er vanskelig å føle seg trygg på at noe ikke skal skje igjen når personen som gjorde det, selv ikke forstår hvordan han eller hun havnet der.

En del av terapiarbeidet kan derfor være å utvikle en mer ærlig og sammensatt forståelse. Hva savnet du? Hva søkte du? Hva skjedde mellom dere hjemme? Hva fortalte du deg selv underveis? Hva gjorde at du lot være å stoppe? Og hva ville du gjort annerledes hvis du kunne gå tilbake til det første tidspunktet hvor relasjonen begynte å få en annen betydning?

«Jeg vet ikke» kan være et ærlig startpunkt. Det er et dårlig sluttpunkt hvis man ønsker å bygge opp trygghet igjen.

En forklaring kan også bli for ryddig

Det finnes en annen felle: at forklaringen etter hvert blir så pen og sammenhengende at den høres sannere ut enn den nødvendigvis er. Mennesker lager mening i ettertid. Vi husker, sorterer og forklarer ut fra det vi vet nå.

Derfor er ikke en overbevisende historie det samme som et bevist årsaksforløp. «Jeg søkte henne fordi jeg hadde mistet meg selv» kan romme noe sant, men også bli en formulering som gjør handlingen lettere å leve med.

En troverdig forklaring trenger ikke være perfekt. Den må tåle spørsmål, romme usikkerhet og være konkret nok til at personen kan se hvor grensene faktisk flyttet seg. Det viktigste er ikke at historien høres klok ut. Det viktigste er at den gjør nye valg mulig.

En troverdig forklaring beholder ansvaret

En god forklaring gjør handlingen mer forståelig samtidig som personen fortsatt eier den. En dårlig forklaring gjør handlingen forståelig ved å plassere ansvaret et annet sted.

«Jeg følte meg veldig alene i forholdet vårt. I stedet for å ta det ordentlig opp med deg begynte jeg å søke nærhet hos henne. Jeg lot det utvikle seg og skjulte det for deg.»

Det gir paret noe å arbeide med.

«Jeg var utro fordi du aldri var der.»

Det gjør noe helt annet. Da legges handlingen tilbake i fanget på den som allerede er blitt sviktet.

Parterapi må være tydelig akkurat her. Vi kan være oppriktig nysgjerrige på alt som skjedde mellom de to før utroskapen, uten å late som ansvaret for selve handlingen dermed blir delt på to.

Å forstå hvorfor utroskapen skjedde, er heller ingen garanti for at den ikke skjer igjen. Forklaringen blir først troverdig når forståelsen fører til tydeligere grenser og andre valg.

Hvis personen ser at han søker sterk bekreftelse når han føler seg avvist, kan det arbeides med. Hvis hun oppdager at hun unngår vanskelige samtaler og heller trekker seg ut av forholdet følelsesmessig, kan det arbeides med. Hvis grensene begynte å flytte seg i en arbeidsrelasjon lenge før personen selv ville kalt det utroskap, kan den utviklingen oppdages tidligere neste gang.

Det sterkeste svaret på «hvorfor skjedde det?» er derfor sjelden én årsak. Det er en person som etter hvert kan se sin egen vei inn i utroskapen og si: Dette var det jeg følte. Dette var det som skjedde mellom oss. Dette var valgene jeg tok. Dette var det jeg skjulte. Og dette må jeg gjøre annerledes hvis jeg skal være en trygg partner fremover.

Der begynner forklaringen å bli troverdig.

Videre i serien

Neste artikkel går mer konkret inn i hva som må til for å bygge tillit over tid, og hvorfor kontroll kan føles nødvendig uten at den alene skaper trygghet.

Les del 5: Kan jeg noen gang stole på deg igjen?

Kilder og videre lesning

  • Blow, A. J. og Hartnett, K. (2005). Infidelity in committed relationships II: A substantive review. Journal of Marital & Family Therapy, 31(2), 217–233. https://doi.org/10.1111/j.1752-0606.2005.tb01556.x
  • Mark, K. P., Janssen, E. og Milhausen, R. R. (2011). Infidelity in heterosexual couples: Demographic, interpersonal, and personality-related predictors of extradyadic sex. Archives of Sexual Behavior, 40(5), 971–982. https://doi.org/10.1007/s10508-011-9771-z
  • Selterman, D., Garcia, J. R. og Tsapelas, I. (2019). Motivations for extradyadic infidelity revisited. The Journal of Sex Research, 56(3), 273–286. https://doi.org/10.1080/00224499.2017.1393494
  • Thuen, F. (2006). Utro: Om kjærlighetens bakgater. Gyldendal Akademisk. Fagbok.
  • Perel, E. (2017). The State of Affairs: Rethinking Infidelity. HarperCollins. Klinisk og populærfaglig bok, ikke en fagfellevurdert forskningsstudie.

Om serien

  1. Del 1: Når alt plutselig føles usikkert
    Om den første tiden etter utroskap
  2. Del 2: Hvor mye vil du egentlig vite?
    Om spørsmålene, sannheten og det som skjer når historien stadig forandrer seg
  3. Del 3: Jeg elsker deg, men jeg stoler ikke på deg
    Om kjærligheten som blir igjen når tryggheten forsvinner
  4. Del 4: «Det bare skjedde» holder ikke
    Om hvorfor mennesker er utro, og forskjellen mellom å forstå og å unnskylde
  5. Del 5: Kan jeg noen gang stole på deg igjen?
    Om hvordan tillit faktisk bygges etter utroskap
  6. Del 6: Det blir kanskje aldri som før
    Om å velge hverandre på nytt, eller gå videre hver for seg

Om forfatteren

Raymond Madsen
Klinisk sosionom og godkjent klinisk spesialist i familieterapi

Raymond Madsen har videreutdanning og master i familieterapi og systemisk praksis. Han har lang klinisk erfaring med enkeltmennesker, par og familier, og arbeider ved Terapihusene. Han arbeider særlig med par som har kommet fast i gjentatte konflikter, mistet nærheten, opplevd tillitsbrudd eller blitt usikre på om forholdet skal fortsette. Han veileder også studenter i familieterapi.

Raymond møter også enkeltpersoner som strever med relasjoner, livskriser, psykisk helse eller rusproblematikk. I arbeidet er han opptatt av hvordan det som skjer i den enkelte, henger sammen med relasjonene og livssituasjonen rundt.

Han kombinerer en systemisk og relasjonell forståelse med konkrete spørsmål og øvelser som kan prøves ut mellom samtalene. Målet er at terapi skal gi både større forståelse og endringer som kan merkes i hverdagen.

Book time