Parterapi
Hvorfor krangler vi om det samme hele tiden?
Fordi dere sannsynligvis ikke bare krangler om det som skjer akkurat der og da.
Det kan begynne med noe helt konkret. En avtale som ble glemt, at den ene kom sent hjem, eller at du igjen måtte minne om noe du mener burde vært opplagt. Men dere har vært her før. Kanskje så mange ganger at du allerede vet hva partneren din kommer til å si før svaret kommer. Du kjenner tonen, ansiktsuttrykket og det lille sukket. Noen ganger merker du irritasjonen i kroppen før samtalen egentlig har begynt.
Det er kanskje noe av det mest utmattende med konflikter som stadig vender tilbake. Begge går inn i samtalen med et håp om å bli forstått, og begge kan gå ut av den med følelsen av at det motsatte skjedde.
Den ene sitter kanskje igjen og tenker: Hvor mange ganger må jeg si dette før du skjønner at det betyr noe for meg? Den andre kan sitte med en helt annen opplevelse: Uansett hva jeg gjør, blir det aldri godt nok.
Neste gang dere havner i den samme konflikten, begynner dere derfor ikke helt på nytt. Noe fra forrige gang ligger allerede mellom dere. Det er derfor en diskusjon om en oppvaskmaskin plutselig kan få en kraft som ikke står i forhold til noen skitne tallerkener.
Når dere begynner å reagere på hverandres reaksjoner
Etter hvert kan forventningen om hvordan samtalen kommer til å ende bli en del av selve problemet. Du hører kanskje kritikk før partneren egentlig har rukket å kritisere. Partneren merker at du blir anspent og forbereder seg på det som kommer. Tonen endrer seg, og noe som kunne vært en ganske vanlig uenighet begynner å føles som enda et bevis på alt som ikke fungerer mellom dere.
Det er ofte her konflikten får fart. Ikke nødvendigvis fordi noen ønsker å lage bråk, men fordi begge forsøker å beskytte noe som betyr noe.
Den ene presser kanskje fordi det er vondt å ikke kjenne seg prioritert eller tatt på alvor. Den andre forsvarer seg eller trekker seg unna fordi det er vondt å stadig kjenne seg kritisert eller utilstrekkelig. Jo mer den ene prøver å få den andre til å forstå, desto mer presset kan den andre føle seg. Og jo mer den andre forsvarer seg eller trekker seg unna, desto sterkere kan behovet for å bli hørt bli.
Begge kan dermed ende opp med å gjøre mer av akkurat det som gjør det vanskeligere å få det de egentlig trenger fra den andre.
Når samtalen er over, kan den som ønsket nærhet sitte igjen med enda større avstand. Den som ønsket å slippe følelsen av å være feil, kan sitte igjen med enda sterkere opplevelse av ikke å være god nok. Ingen av dem gikk nødvendigvis inn i samtalen for å havne der.
Det handler ikke alltid om hvem som har rett
Når den samme konflikten kommer igjen og igjen, er det fristende å bli opptatt av hvem som startet, hvem som sa hva først og hvem som burde håndtert det annerledes. Noen ganger er det selvfølgelig viktig å ta ansvar for det man faktisk gjør. Men i mange fastlåste konflikter kommer man ikke særlig langt hvis hele samtalen handler om hvem som har den beste saken.
Et mer interessant spørsmål kan være: Hva skjer mellom oss når vi havner her?
For kanskje begynner samtalen med oppvask, økonomi, sex, svigerfamilie eller hvem som gjør mest hjemme. Men et sted underveis begynner den å handle om noe annet. Om å føle seg viktig. Om å bli tatt på alvor. Om å ikke strekke til. Om å savne den andre. Om å være redd for at det man trenger ikke betyr like mye for partneren.
Det er ikke sikkert dere sier noe av dette. Kanskje høres det heller ut som: Du hører jo aldri på meg. Kan du aldri bare være fornøyd? Glem det. Der går du igjen.
Og plutselig er dere tilbake på et sted begge kjenner altfor godt.
Å få øye på mønsteret mens det skjer
Det er nettopp dette som kan være viktig i parterapi. Ikke å finne en dommer som avgjør hvem som har rett, men å få hjelp til å se hva som skjer mellom dere i de sekundene hvor en vanlig uenighet begynner å bli den gamle konflikten.
For når man først får øye på mønsteret, kan noe forandre seg. Kanskje oppdager du at sinnet ditt ofte kommer et lite øyeblikk etter følelsen av ikke å bety noe. Kanskje partneren din oppdager at tausheten ikke egentlig handler om likegyldighet, men om følelsen av aldri å klare å si noe riktig.
Det betyr ikke at konfliktene forsvinner. To mennesker som lever tett sammen kommer fortsatt til å være uenige, irritere hverandre og av og til si ting de gjerne skulle formulert annerledes. Men det kan bli mulig å kjenne igjen øyeblikket hvor dere er på vei inn i den samme runddansen igjen, og kanskje stoppe litt tidligere enn sist.
For kanskje er det ikke først og fremst den samme krangelen dere har hatt hundre ganger. Kanskje er det den samme samtalen dere fortsatt ikke helt har klart å få frem til hverandre.