Parterapi
Partneren min vil ikke i parterapi. Hva gjør jeg?
Det kan være en ganske ensom situasjon.
Du har kanskje brukt lang tid på å komme frem til at dere trenger hjelp. Kanskje du har tenkt på det lenge før du sa noe, lest litt om parterapi eller forsøkt å forklare at dette ikke betyr at forholdet er ødelagt.
Så får du et nei.
Det er lett å høre mer i det svaret enn det som faktisk blir sagt. Hvis dette betyr så mye for meg, hvorfor betyr det ikke nok for deg til at du vil prøve? Og hvis du ikke engang vil være med på én samtale, har du egentlig gitt opp oss?
Men et nei til parterapi er ikke nødvendigvis det samme som et nei til forholdet.
For mange handler motstanden om hva de forestiller seg at parterapi skal være. Kanskje ser partneren din for seg en time hvor alt han eller hun har gjort galt skal legges på bordet. Kanskje er frykten at terapeuten allerede kommer til å være enig med deg, eller at man skal presses til å snakke om ting på en måte som føles fremmed og ubehagelig.
Andre mener oppriktig at problemet ikke er stort nok. Dere fungerer jo fortsatt og har gode dager sammen. Kanskje partneren din opplever konfliktene eller avstanden mellom dere helt annerledes enn du gjør.
Og akkurat det kan være vondt. For når den ene sier «vi trenger hjelp» og den andre svarer «vi har det da ikke så ille», handler uenigheten plutselig ikke bare om parterapi. Den handler også om hvor forskjellig det samme forholdet kan oppleves fra hver sin side.
Hvis du ikke har det godt i forholdet, forsvinner ikke det bare fordi partneren din opplever situasjonen annerledes.
Samtidig er det sjelden særlig nyttig å presse noen inn i terapi. En person som opplever at hele prosjektet allerede er definert av partneren, kan fort komme inn i rommet klar til å forsvare seg.
Derfor kan det være mer nyttig å fortelle hvorfor du ønsker hjelp enn å forsøke å bevise at dere trenger den. Det er forskjell på å si «du må bli med fordi vi ikke klarer dette selv» og å si «jeg savner hvordan vi hadde det, og jeg vet ikke lenger hvordan vi skal komme ut av dette alene».
Den første kan høres ut som en dom over forholdet. Den andre forteller noe om hvordan du faktisk har det.
Hva kan du gjøre når partneren fortsatt ikke vil?
Da kan det være nyttig å begynne hos deg selv.
Ikke fordi problemet nødvendigvis er ditt, og heller ikke fordi du skal ta ansvar for hele forholdet alene. Men du kan undersøke hva som skjer med deg når dere mister hverandre, hvordan du selv reagerer i de øyeblikkene og om det finnes noe du kan gjøre annerledes.
Hos Terapihusene tilbyr alle parterapeutene også individuelle samtaler. Du kan derfor komme alene selv om det er parforholdet du ønsker hjelp med.
For noen kan det være et viktig sted å starte. Ikke for å få bekreftet at partneren er problemet, men for å bli bedre kjent med sin egen plass i det som skjer mellom dere. Det kan være overraskende vanskelig å få øye på egne reaksjoner når man har stått i det samme samspillet lenge.
Kanskje oppdager du også at noe av det du har vært mest opptatt av å få partneren til å endre, har gjort det vanskeligere å se hva du selv faktisk har innflytelse over.
Det betyr ikke at én person kan reparere et forhold alene.
Men et parforhold er et samspill. Når den ene begynner å møte noe annerledes, kan det påvirke hva som skjer mellom begge. Noen ganger kan en liten endring gjøre at den samme samtalen får et annet forløp. Andre ganger handler de individuelle samtalene mer om å få tydeligere tak i egne behov, grenser og hva du ønsker videre.
Mange lurer også på om de kan starte alene hos en parterapeut og senere ta med partneren til den samme terapeuten.
Det kan være mulig. Hvis du håper at partneren din kanskje vil bli med senere, er det lurt å fortelle terapeuten dette allerede i den første samtalen. Da kan dere sammen vurdere hvordan det er best å legge opp kontakten.
Har du derimot gått alene over lengre tid, og terapeuten kjenner forholdet hovedsakelig gjennom din historie, kan det noen ganger være ryddigere at dere møter en annen terapeut dersom dere senere skal gå i parterapi. Begge skal kunne komme inn i rommet med en opplevelse av at terapeuten møter dem åpent.
Dette trenger du ikke finne ut av før du tar kontakt. Det kan du og terapeuten snakke om sammen.
Noen ganger blir partneren etter hvert mer åpen for å delta. Ikke fordi du fant den perfekte måten å overtale på, men fordi noe mellom dere begynte å bevege seg.
Og noen ganger blir svaret fortsatt nei.
Da kan samtalene likevel hjelpe deg med noe viktig: å finne ut hvordan du ønsker å være i et forhold hvor dere ikke er enige om at noe må endres.
Du kan ikke tvinge et annet menneske til å være motivert for parterapi.
Men du kan ta din egen opplevelse av forholdet på alvor.