Familieterapi
Barnet vårt har det vanskelig. Hvordan kan vi hjelpe uten at alt begynner å handle om barnet?
Når et barn ikke har det bra, påvirker det hele familien. Foreldre blir bekymret, følger mer med og prøver å forstå. Kanskje leser man om symptomer sent på kvelden, diskuterer med partneren hva man burde gjøre annerledes og kjenner på den ubehagelige usikkerheten som kommer når noen man er glad i strever. Skal vi stille flere krav eller gi mer ro? Skal vi spørre mer eller vente? Bør vi kontakte noen, eller er dette noe som går over?
Det er ikke rart at foreldre blir usikre. Problemet er at barnet også merker bekymringen. For noen kan det være godt å kjenne at foreldrene følger med. For andre kan de samme spørsmålene etter hvert oppleves som press eller som om alt de gjør blir tolket gjennom det som er vanskelig.
Da kan familien gradvis havne i et mønster ingen egentlig ønsket. Foreldrene spør mer fordi barnet trekker seg unna. Barnet trekker seg enda mer fordi spørsmålene oppleves som overveldende. Den ene forelderen blir kanskje mer beskyttende, mens den andre tenker at barnet trenger mer vanlig hverdag og tydeligere forventninger. Etter hvert kan foreldrene bli uenige om hva som er riktig, selv om begge egentlig forsøker å hjelpe det samme barnet.
Og kanskje finnes det et søsken som merker at familien allerede har nok å tenke på, og derfor blir litt flinkere til å ordne ting selv.
Ingen har bestemt at familien skal få det slik. Det skjer ofte mens alle forsøker å gjøre det beste de kan.
Når hele familien blir påvirket
Det kan være krevende å være forelder til et barn som strever. Bekymring kan lett blandes med skyld, maktesløshet og frykten for å gjøre noe feil. Noen merker at de blir mer kontrollerende enn de egentlig ønsker. Andre blir så redde for å presse barnet at de knapt tør å stille forventninger lenger.
Barnet står samtidig i sitt eget. Hvis mye energi allerede går til angst, tristhet, sinne, skole eller noe det selv ikke klarer å forstå, kan familiens bekymring bli enda noe som må håndteres. Det betyr ikke at foreldrene gjør noe galt. Det betyr at flere mennesker kan ha det vanskelig samtidig, og at reaksjonene deres påvirker hverandre.
Det er nettopp dette som kan være viktig å få øye på. Ikke for å finne ut hvem som startet problemet, men for å forstå hva som skjer med familien rundt det.
Noen familier kan etter hvert bli sittende med en forestilling om at alt vil bli normalt igjen når barnet får det bedre. Men mens dere venter på det, fortsetter livet deres. Dere skal fortsatt spise middag sammen, komme dere gjennom morgener, være foreldre og søsken, og kanskje prøve å ha det hyggelig samtidig som alle merker at noe vanskelig finnes i rommet.
Og noen ganger er det først da man oppdager hvor mye familien allerede har begynt å tilpasse seg.
Familien kan også være en ressurs
Familieterapi handler ikke om å finne ut hva foreldrene har gjort galt, og heller ikke om å gjøre barnet til problemet. Det handler om å forstå hvordan dere påvirker hverandre når noe blir vanskelig, og om å få øye på det familien allerede har som kan hjelpe.
For familien kjenner barnet på måter en terapeut aldri vil gjøre. Dere vet hvordan hun ser ut når noe egentlig er galt selv om hun sier at alt er fint. Dere kjenner historien, humoren, de gode periodene og hva som tidligere har hjulpet når livet har vært vanskelig. Søsken kan også ha en forståelse av hverandre som voksne ikke alltid får tilgang til.
Det finnes mye kunnskap i en familie som ikke står i noen journal.
Når bekymringen har fått mye plass, kan disse ressursene bli vanskeligere å se. En familieterapeut kan hjelpe dere med å få øye på både det som har låst seg og det dere fortsatt får til. Kanskje oppdager dere at noe dere har gjort i beste mening ikke lenger hjelper slik dere håpet. Kanskje finnes det andre måter å møte barnet på som gir mer ro, eller måter foreldrene kan stå mer samlet på uten at alle må mene det samme.
Hvis barnet trenger egen behandling, kan det selvfølgelig være helt riktig. Familieterapi trenger ikke være et alternativ til individuell hjelp. Noen ganger kan barnet få sin behandling samtidig som familien får hjelp til hvordan de skal være sammen mens dette er vanskelig.
Familieterapi betyr heller ikke at hele familien alltid må møte samtidig. Noen ganger starter foreldrene alene. Andre ganger gir det mening at et barn og en forelder kommer sammen, eller at flere deltar underveis. Hvem som bør være med, finner dere ut av sammen med terapeuten.
Hos Terapihusene møter dere familieterapeuter som er opptatt av både barnet og menneskene rundt. Ikke bare av det som har blitt vanskelig, men også av det familien fortsatt har av erfaringer, styrker og muligheter til å hjelpe hverandre.
Når et barn har det vanskelig, er det naturlig å spørre: Hva kan vi gjøre for barnet vårt?
Men noen ganger kan et annet spørsmål åpne noe viktig:
Hvordan kan vi være en familie som hjelper hverandre mens dette er vanskelig?
Ikke fordi familien er problemet.
Men fordi det kanskje finnes mer hjelp i familien enn dere akkurat nå klarer å få øye på.