← Alle artikler

Familieterapi

Vi er ikke uvenner. Så hvorfor har vi nesten ikke kontakt?

Det har kanskje aldri vært én stor krangel. Ingen har sagt at de ikke vil ha kontakt, og det finnes ikke nødvendigvis én hendelse dere kan peke på og si at det var da det skjedde. Dere snakker bare mindre enn før.

Skrevet av Terapihusene i Stavanger, Bergen og Kristiansand · 5 min å lese

Kanskje skjedde det så gradvis at ingen egentlig la merke til det. Først gikk det noen dager mellom samtalene, så noen uker. Etter hvert ble det mest bursdagsmeldinger, praktiske spørsmål og de gangene familien uansett skulle samles. Når dere møtes, går det kanskje helt greit. Dere snakker om jobb, barna, ferien og hvem som skal ha julen neste gang. Det er ikke dårlig stemning, men det er heller ikke slik det var.

Man kan bli ganske god på å ha en relasjon på denne måten. Man lærer hvilke temaer det er best å holde seg unna, hvilke spørsmål man ikke stiller og hvor langt inn i samtalen det er trygt å gå. Gamle hendelser får ligge, og alle kommer seg gjennom middagen uten konflikt. Utenfra kan det se ut som om problemet er borte. Men noen ganger har man ikke løst det vanskelige. Man har bare blitt flink til å ikke gå borti det.

Det er en merkelig form for savn å savne noen du egentlig kunne ringt. Telefonnummeret ligger der. Du kunne tatt kontakt i kveld, men likevel gjør du det ikke. Kanskje fordi det har gått så lang tid at du ikke vet hvordan du skal begynne. Kanskje fordi du fortsatt er såret, eller fordi du er lei av å være den som alltid tar initiativ. Du tenker kanskje at hun kunne jo ringt hun også. Og på den andre siden kan det sitte et menneske og tenke akkurat det samme.

Dere har kanskje ikke den samme historien om hva som skjedde

Når avstanden har fått vokse over tid, er det lett å tenke at den andre selvfølgelig må forstå hvorfor. Det som er tydelig for deg, er ikke nødvendigvis tydelig for den andre.

En mor kan sitte igjen med opplevelsen av at datteren bare sluttet å ringe. Datteren kan ha brukt flere år på å trekke seg litt etter litt fordi hun opplevde at samtalene ofte endte med råd hun ikke hadde bedt om, kommentarer som traff eller følelsen av fortsatt å bli behandlet som et barn. En far kan tenke at sønnen forsvant da han fikk sin egen familie, mens sønnen opplever at han sluttet å ta initiativ fordi han var lei av å være den eneste som gjorde det.

Ingen av dem trenger å lyve eller huske feil. De kan ha levd i den samme relasjonen og likevel opplevd den forskjellig. Det kan faktisk hende at dere savner den samme relasjonen, men forteller helt forskjellige historier om hvorfor dere mistet den.

Da blir det også vanskelig å nærme seg hverandre. Den ene venter kanskje på en unnskyldning, mens den andre ikke engang vet hva han skal be om unnskyldning for. Én venter på at den andre skal vise interesse, mens den andre har sluttet å ta kontakt fordi hun opplever at interessen aldri blir gjengjeldt. Begge kan ende med å bruke den andres stillhet som bevis på at avstanden er ønsket.

Og så går tiden.

Ikke all avstand skal repareres

Det er viktig å si, fordi familie ikke automatisk betyr at nærhet er riktig. Noen familierelasjoner har vært så belastende at tydelige grenser, mindre kontakt eller ingen kontakt kan være nødvendig. Familieterapi skal ikke brukes til å presse mennesker tilbake til relasjoner de har gode grunner til å beskytte seg mot.

Men så finnes alle de andre. Familiene hvor ingen egentlig bestemte seg for at det skulle bli slik. Hvor det fortsatt finnes kjærlighet, men også skuffelser, stolthet eller gamle sår som ingen helt vet hva de skal gjøre med. Kanskje har begge tenkt på å gjøre noe mange ganger, men latt være fordi det aldri føltes som riktig tidspunkt. Etter hvert blir selve tiden som har gått enda en grunn til ikke å begynne.

Da kan et annet spørsmål bli viktigere enn hvem som hadde rett:

Vil vi egentlig ha det sånn?

For det går an å mene at noe som skjedde var vondt eller urettferdig og samtidig savne mennesket på den andre siden. Det går an å ønske en relasjon uten å være klar til å legge alt bak seg. Og det går an å nærme seg hverandre igjen uten først å bli enige om én felles versjon av fortiden.

Å ønske en relasjon betyr ikke at du må være enig i historien om den.

Men hvem skal ta det første steget?

Det er kanskje her mange blir sittende fast. For hvis jeg tar kontakt først, betyr det at jeg innrømmer at det var jeg som tok feil? Hvis jeg sier at jeg savner deg, gjør jeg da det som skjedde mindre viktig? Og hva om jeg åpner døren litt og den andre ikke kommer meg i møte?

Det er forståelig at man beskytter seg mot det. Samtidig kan to mennesker beskytte seg så godt mot å bli såret igjen at ingen lenger får muligheten til å oppdage om den andre faktisk ønsker noe annet.

Familieterapi kan være et sted å begynne når ønsket om kontakt fortsatt finnes, men dere ikke lenger får til samtalen alene. Det trenger ikke starte med at dere skal avgjøre hvem som hadde rett, og kanskje kommer dere aldri til å være helt enige om hva som skjedde. Noen ganger er det viktigere å forstå hvordan det har vært å stå på den andre siden, og om det fortsatt finnes noe mellom dere som begge ønsker å ta vare på.

Kanskje trenger ikke den første samtalen å løse alle årene som har gått. Kanskje trenger den heller ikke begynne med den perfekte unnskyldningen eller enighet om fortiden. Det kan være nok å finne ut om dere fortsatt ønsker en plass i hverandres liv, og om dere er villige til å prøve å finne ut hvordan den plassen kan se ut nå.

For noen ganger er ikke kjærligheten borte. Man har bare vært langt fra hverandre så lenge at ingen helt vet hvordan man begynner igjen.

Book time