← Alle artikler

Familieterapi

Vi skulle bli én familie. Hvorfor føles det fortsatt som mine og dine?

De voksne har forelsket seg. Barna har ikke.

Skrevet av Terapihusene i Stavanger, Bergen og Kristiansand · 4 min å lese

Det høres enkelt ut, men forklarer mye av det som kan bli vanskelig i en bonusfamilie. De voksne har valgt hverandre. Kanskje har dere brukt lang tid på å bli kjent, forelske dere og se for dere et liv sammen. Barna kommer inn i den nye familien fra et helt annet sted. De har ikke valgt den nye partneren, de nye barna, de nye reglene eller at hverdagen deres skulle se annerledes ut.

Likevel kan forventningen fort bli at nå skal vi få dette til. Nå skal vi bli én familie.

Kanskje gjør dere mye riktig. Dere spiser middag sammen, drar på ferie, feirer bursdager og forsøker å behandle barna rettferdig. Samtidig kan det være små ting som gnager. Du merker at du tåler noe helt annet fra ditt eget barn enn fra partnerens. Partneren kommenterer måten barnet ditt oppfører seg på, og du kjenner forsvaret komme før du egentlig har rukket å vurdere om det som blir sagt har noe for seg.

Så kommer den tanken mange bonusforeldre knapt tør å si høyt:

Du kan være veldig glad i partneren din uten å kjenne det samme for barna deres som du gjør for dine egne.

Det betyr ikke at du er en dårlig bonusforelder. Følelser oppstår ikke automatisk fordi to voksne bestemmer seg for å dele livet. En trygg og god relasjon til et bonusbarn kan få vokse frem over tid, og den trenger ikke ligne forholdet mellom barnet og den biologiske forelderen for å være betydningsfull.

Det kan snarere bli vanskelig når familien prøver å late som om forskjellene ikke finnes.

Bonusforelderen kan bli forventet å hente, lage middag, stille opp og ta ansvar, men samtidig være usikker på hvor mye han eller hun egentlig har lov til å mene. Den biologiske forelderen kan bli stående mellom partneren og barnet sitt. Partneren føler kanskje at du alltid forsvarer barnet. Barnet opplever kanskje at du har forandret deg etter at den nye partneren kom inn. Selv forsøker du å være lojal mot begge og ender med følelsen av at noen blir skuffet uansett hva du gjør.

Barna står også i noe som kan være vanskelig å forklare. Et barn kan like bonusmamma og fortsatt ønske å ha pappa helt for seg selv noen ganger. Det kan trives i den nye familien og samtidig savne den gamle. Det kan få et godt forhold til en bonusforelder og likevel kjenne at nærheten nesten blir litt illojal mot mamma eller pappa et annet sted.

Barn trenger ikke velge mellom å være glad i det nye og å savne det gamle.

Begge deler kan være sant samtidig.

Når «sånn gjør vi det hos oss» møter en annen familie

Dere begynner ikke med blanke ark. Begge kommer med vaner, regler, tradisjoner og forestillinger om hvordan en familie fungerer. I én familie spiser man kanskje middag sammen hver dag. I den andre tar folk mat når det passer. Én forelder er streng på skjerm og leggetid, mens den andre har hatt en friere stil.

Det som tidligere bare var «sånn vi gjør det hjemme hos oss», må plutselig forhandles.

Og her kan paret lett bli fanget. Du synes partneren er for streng med barnet ditt og går inn for å beskytte. Partneren føler seg skjøvet ut og blir tydeligere. Du opplever det som enda mer kritikk og beskytter barnet enda mer.

Etter hvert krangler dere kanskje om skjermtid eller rot på kjøkkenet, mens noe langt vanskeligere ligger under:

Hvem får egentlig lov til å være forelder til hvem her?

Ingen trenger å være urimelige. Alle kan ha gode intensjoner og likevel ende i et mønster som gjør både paret og barna mer usikre.

Kanskje dere prøver litt for hardt å bli én familie

Det finnes et ideal om bonusfamilien hvor «mine» og «dine» etter hvert forsvinner og blir et naturlig «våre». For noen blir det slik. For andre gjør det ikke det.

Det trenger ikke være et nederlag.

Bonusbarnet trenger ikke nødvendigvis en ny mamma eller pappa. Kanskje trenger barnet en trygg voksen som ikke prøver å erstatte noen. Barn som bor sammen trenger ikke bli nære søsken bare fordi foreldrene deres har funnet hverandre. En biologisk forelder kan fortsatt trenge tid alene med sine egne barn uten at partneren blir valgt bort.

Dere trenger ikke føle likt for å høre sammen.

Det betyr ikke at alle kan gjøre som de vil. En bonusfamilie trenger grenser, respekt og en hverdag som fungerer. Men det kan være en lettelse å slippe kravet om at alle relasjoner skal utvikle seg likt og i samme tempo.

Familieterapi kan være nyttig når de samme konfliktene kommer tilbake, eller når noen i familien begynner å føle seg utenfor, overkjørt eller fanget mellom mennesker de er glad i.

Målet trenger kanskje ikke være å få «mine» og «dine» til å forsvinne.

Kanskje handler det om å skape et «vårt» som tåler at noe fortsatt er ditt og noe fortsatt er mitt.

En familie hvor ingen trenger å late som de føler noe de ikke føler, men hvor alle kan få en trygg plass i det dere bygger sammen.

Book time