← Alle artikler

Familieterapi

Datteren min og jeg var så nære. Hva skjedde med oss?

Det kan være en egen sorg i å miste nærheten til noen som fortsatt er der.

Skrevet av Terapihusene i Stavanger, Bergen og Kristiansand · 4 min å lese

Kanskje var dere en gang de som snakket om alt. Du visste hva hun gledet seg til, hva som gjorde vondt og hvem hun søkte når noe skjedde. Du hadde en naturlig plass i livet hennes. Nå kan samtalene være kortere, og spørsmål som er ment som omsorg blir ikke alltid tatt imot slik du hadde tenkt. Jo mer du forsøker å nå inn, desto større kan avstanden noen ganger føles.

Og kanskje har dere hatt det slik lenge, selv om ingen av dere egentlig ønsker det.

Moren vil kanskje ha mer kontakt, men er blitt redd for å presse seg på. Datteren kan savne nærheten hun også, men orker ikke enda en samtale som ender slik de pleier. Så venter begge. På et bedre tidspunkt, på at den andre skal ta initiativ, eller på at det en dag skal bli lettere å snakke sammen.

Det blir det ikke alltid.

Etter hvert kan man bli overraskende vant til avstand. Man sender meldinger, snakker om det praktiske og møtes i familieselskaper. For andre kan forholdet se helt greit ut. Samtidig vet dere kanskje begge at det finnes ting dere ikke lenger snakker om, og en nærhet som ikke kommer like naturlig som før.

Hva skjedde egentlig med oss?

Det vanskelige er at to mennesker kan være veldig glad i hverandre og samtidig ha helt forskjellige historier om hvordan de kom hit. En mor kan oppleve at hun viser interesse og omsorg, mens datteren kjenner at hun ikke helt får eie livet sitt selv. Datteren kan forsøke å få mer plass, mens moren opplever at hun blir skjøvet ut av et liv hun tidligere var tett på.

Ingen trenger å være urimelige. De kan bare ha blitt stående på hver sin side av en forandring de ikke helt har funnet språk for.

Når barn blir eldre, må relasjonen mellom foreldre og barn også forandre seg. En tenåring trenger noe annet enn et lite barn, og en voksen datter noe annet igjen. Samtidig slutter man ikke å være mor bare fordi barnet har blitt voksent. Overgangen fra «jeg passer på deg» til «jeg stoler på at du finner din egen vei» kommer ikke med noen bruksanvisning.

Noen ganger finner familien denne overgangen ganske naturlig. Andre ganger setter relasjonen seg litt fast.

Da kan små samtaler få mye større kraft enn selve temaet skulle tilsi. En kommentar eller et valg kan romme en mor som forsøker å forstå hvor plassen hennes ble av, og en datter som ønsker nærheten, men ikke på samme måte som før.

Når dette har gått galt mange nok ganger, begynner begge gjerne å beskytte seg. Man spør mindre, sier mindre og holder kanskje tilbake akkurat det man egentlig håper den andre skal forstå.

Det mest smertefulle kan være at begge fortsatt ønsker relasjonen. Dere vet bare ikke lenger hvordan dere skal komme nærmere uten å havne i det gamle igjen.

Når begge vil, men ingen kommer videre

Det er her familieterapi kan være nyttig. Ikke fordi en terapeut skal avgjøre hvem som har rett eller hvem som burde forandre seg først, men fordi dere kan trenge et sted hvor samtalen får gå annerledes enn den pleier.

En familieterapeut kan hjelpe dere med å bremse når dere er på vei inn i det kjente igjen, slik at det blir mulig å forstå mer av hva den andre faktisk forsøker å si. Noen ganger kommer det frem savn som lenge har vært lettere å uttrykke som irritasjon. Andre ganger finnes det skuffelser som må bli tatt på alvor før nærheten kan bli bedre.

Dere trenger ikke bli enige om hele historien. Det kan være viktigere at dere klarer å høre hvordan den har vært å leve i for den andre.

Kanskje skal dere ikke tilbake til det dere hadde

Det er lett å tenke at målet må være å få tilbake den gamle nærheten. Men en relasjon mellom mor og datter skal forandre seg gjennom livet. Det som fungerte da datteren var 12, passer ikke nødvendigvis når hun er 22 eller 42.

Kanskje er oppgaven derfor ikke å finne tilbake, men å finne ut hvordan dere kan være viktige for hverandre nå. Det kan innebære å gi slipp på gamle roller, gamle forventninger og kanskje også noen forestillinger om hvordan den andre burde være.

Hos Terapihusene kan dere møte familieterapeuter som er opptatt av relasjonen mellom dere og av å gi plass til begge perspektiver. Det kan være mor og datter, far og sønn, søsken eller andre familiemedlemmer som kjenner at de har gått lenge nok med en avstand ingen egentlig ønsker.

Dere trenger ikke vente til kontakten nesten er borte. Ofte vet begge allerede at noe er savnet, men ingen helt vet hvordan de skal begynne samtalen uten at den ender slik den pleier.

Kanskje har dere begge tenkt at dere burde gjøre noe. Så har det gått noen måneder til. Eller noen år.

Hvis dere fortsatt betyr mye for hverandre, men ikke lenger finner veien frem alene, kan det være akkurat der familieterapi har noe å tilby.

Ikke for å få tilbake det som var, men for å finne ut om dere fortsatt kan få til noe godt mellom dere slik dere er nå.

Book time