Kognitiv atferdsterapi
Hver morgen blir en kamp. Hvorfor klarer ikke barnet mitt å gå på skolen?
Når «jeg klarer ikke» blir hørt som «jeg vil ikke».
Klokken er 07.42. Sekken står klar, matpakken er laget og barnet skulle egentlig vært på vei ut døren. I stedet sitter hun fortsatt på rommet. Kanskje har hun vondt i magen, kanskje gråter hun eller er sint. Eller kanskje hun bare har trukket dynen over hodet og sluttet å svare.
Du prøver å være rolig. Sier at du skjønner at det er vanskelig, men at hun må forsøke. Så prøver du å motivere. Kanskje minner du om venninnen som venter, eller foreslår at hun bare kan gå de første timene. Klokken går, stemmen din blir fastere, og plutselig står du i den situasjonen du hadde håpet å håndtere bedre denne gangen. Du vet at skolen er viktig. Du vet også at det å bli hjemme i dag kan gjøre morgendagen vanskeligere. Samtidig ser du barnet ditt foran deg og kjenner at dette ikke bare handler om å ta seg sammen.
Det er kanskje nettopp det som gjør skolefravær så vanskelig for foreldre. Skal du presse barnet inn i noe som åpenbart gjør vondt, eller la barnet bli hjemme og være redd for at terskelen blir enda høyere neste morgen? Mange foreldre pendler mellom de to, og hele tiden ligger den samme usikkerheten der: Hjelper vi nå, eller gjør vi dette vanskeligere?
Det finnes ikke ett enkelt svar, fordi barn kan få problemer med å gå på skolen av svært forskjellige grunner. For noen handler det om angst eller sosial utrygghet. Andre strever faglig, føler seg utenfor, blir mobbet eller bruker enorme krefter på å holde seg sammen gjennom skoledagen. Noen barn klarer ikke engang å forklare hva det er. Når foreldrene spør, kommer bare «vet ikke». Det kan være frustrerende å høre, men det kan også være helt sant. Barnet vet kanskje bare at kroppen strammer seg når skolen nærmer seg, og at lettelsen kommer når det får slippe.
Det begynner ikke alltid med at barnet blir hjemme
Skolefravær kan begynne lenge før skolepulten står tom. Det kan begynne søndag kveld når spørsmålet om mandag kommer igjen, med vondt i magen om morgenen, gymtimene som stadig blir vanskeligere eller presentasjonen barnet plutselig er sykt til. Kanskje kommer barnet seg på skolen, men ringer hjem etter noen timer. Kanskje klarer det hele dagen, men bruker så mye krefter på å være der at det nesten ikke er noe igjen når det kommer hjem.
Noen ganger ser foreldrene problemet lenge før fraværsprosenten gjør det. De merker at noe har endret seg. Barnet gruer seg mer, sover dårligere, blir mer slitent eller begynner å bruke stadig mer energi på å komme seg gjennom en vanlig skoledag.
Når dette gjentar seg, er det forståelig at både foreldre og skole blir opptatt av oppmøtet. Hvordan får vi barnet tilbake på skolen? Det er et viktig spørsmål. Men før man bare øker presset, kan det være nødvendig å stille et annet:
Hva er det barnet ikke klarer å gå tilbake til?
For noen er det selve skolen som har blitt forbundet med sterk uro. For andre handler det om bestemte timer, friminuttene, faglige nederlag, relasjoner eller følelsen av aldri helt å mestre det som forventes. Noen ganger må også skolen tåle å bli undersøkt. Det er ikke alltid barnet alene som skal endres for å passe inn igjen.
Det betyr ikke at man skal vente og håpe at fraværet går over av seg selv. Tidlig hjelp er viktig. Men det er forskjell på å handle raskt og å handle i blinde.
Når alle prøver å hjelpe, men familien likevel setter seg fast
Noe av det krevende ved skolefravær er at hele familien kan havne i et mønster ingen egentlig har ønsket. Barnet kjenner sterk uro før skolen og får bli hjemme. Uroen faller, og foreldrene kjenner kanskje også lettelse fordi morgenens kamp endelig er over. Så kommer neste morgen. Skolen forbindes fortsatt med det samme ubehaget, samtidig som barnet nå vet hvor vanskelig gårsdagen var. Terskelen kan derfor være minst like høy.
Foreldrene blir mer bekymret og prøver hardere. Barnet merker bekymringen og kjenner kanskje enda sterkere at nå må jeg klare det. Når det fortsatt ikke går, øker både skammen og frustrasjonen. Den ene forelderen kan begynne å mene at barnet må utfordres mer, mens den andre ser hvor dårlig barnet har det og blir redd for å presse for hardt. Plutselig diskuterer foreldrene hva som er riktig, selv om begge egentlig forsøker å hjelpe det samme barnet.
Etter hvert kan skolefraværet begynne å fylle langt mer enn morgenen. En forelder må kanskje være hjemme fra jobb. Søsken merker at mye av oppmerksomheten går til den som ikke kommer seg på skolen. Telefoner og meldinger fra skolen blir noe man gruer seg til, og barnet kan selv begynne å kjenne skyld fordi det ser hvor mye dette påvirker resten av familien.
Det betyr ikke at familien har skapt problemet. Det betyr at et problem som startet ett sted, etter hvert kan begynne å påvirke alle.
Barnet skal ikke bære løsningen alene
Mange barn med skolefravær vet allerede veldig godt at de burde være på skolen. De vet at fraværet registreres, at vennene er der og at skolearbeidet hoper seg opp. Noen ligger om kvelden og lover både foreldrene og seg selv at i morgen skal jeg klare det. De mener det også.
Så kommer morgenen, og det går ikke.
Da er det ikke nødvendigvis mer motivasjon som mangler. Det kan være viktigere å forstå hva som skjer akkurat når barnet låser seg, hva barnet forsøker å komme seg bort fra og hva som gjør veien tilbake så vanskelig.
Og barnet kan ikke alene få ansvaret for å løse et problem som viser seg mellom barnet, hjemmet og skolen. Kanskje trenger barnet hjelp med angst eller unngåelse. Kanskje skoledagen må se annerledes ut en periode. Kanskje foreldrene trenger støtte til å møte morgenene mer likt, og kanskje det viktigste på skolen akkurat nå er én voksen barnet kjenner seg trygg på og faktisk klarer å gå inn døren til.
Det trenger ikke være ett menneske som sitter med hele løsningen. Noen ganger begynner det å løsne når menneskene rundt barnet slutter å sitte med hver sin forklaring og begynner å lage én plan sammen.
Det er kanskje også der håpet ligger. Ikke i å finne den perfekte balansen mellom å presse og beskytte, men i å forstå mer presist hva akkurat dette barnet strever med.
For bak en lukket soveromsdør en mandag morgen sitter det ikke nødvendigvis et barn som ikke vil på skolen. Det kan sitte et barn som veldig gjerne skulle ønske at dette var lettere. Utenfor døren står det ofte noen foreldre som ønsker akkurat det samme.