Psykolog
Hvorfor er jeg så hard mot meg selv når jeg aldri ville snakket slik til andre?
Det er litt merkelig når man først legger merke til det. Du kan være raus med nesten alle andre, men ha helt andre regler for deg selv.
En kollega gjør en feil, og du tenker at sånt skjer. En venn er utslitt, og du forstår at hun trenger en pause. Noen du er glad i mislykkes med noe de virkelig ønsket å få til, og du ville aldri tenkt at det sier noe grunnleggende om hvem de er.
Så gjør du selv en feil, og plutselig gjelder andre regler.
Det trenger ikke engang være noe stort. En kommentar i et møte som kom litt feil ut, noen som svarer kortere enn vanlig, eller en oppgave du kunne gjort bedre. Kanskje får du ti gode tilbakemeldinger og likevel bruker hjemturen på den ene som var litt lunken.
Det er heller ikke sikkert andre oppfatter deg som usikker. Kanskje tvert imot. Du kan være ambisiøs, omsorgsfull og ganske trygg i mye av det du gjør. Likevel kan det finnes en indre målestokk som stadig flyttes akkurat idet du nærmer deg den.
Det er her selvkritikken blir mer interessant enn bare «negative tanker». For mange oppleves den harde stemmen ikke bare som vond. Den kan også føles nyttig. Kanskje tenker du at det er nettopp fordi du er streng med deg selv at du skjerper deg, lærer av feil og får ting til. At hvis du tillater deg å være fornøyd, kan du bli mindre skjerpet eller begynne å slippe opp.
Da blir selvkritikken nesten som en trener du aldri får fri fra.
Det er ingenting galt med å ville gjøre ting godt. Høye ambisjoner kan gi både retning og mestring. Problemet oppstår når det du får til nesten aldri får lov til å lande, mens feilene får bli værende. Du når et mål og flytter raskt blikket til det neste. Du får ros, men legger mest merke til det som kunne vært bedre. Etter hvert kan du bli flink til mye, men samtidig få stadig vanskeligere for å kjenne deg god nok.
For noen sprer dette seg også langt utenfor jobb og prestasjoner. Den samme strenge målestokken kan dukke opp i hvordan du vurderer deg selv som partner, forelder, venn eller menneske. Du skulle vært mer tålmodig, mer til stede, mer disiplinert, mer takknemlig. Etter hvert lever du under mange krav som ingen andre egentlig har stilt.
Da kan det være verdt å stille et annet spørsmål enn hvordan du kan bli enda bedre:
Hvorfor må du være så god før du får lov til å være fornøyd med deg selv?
Det spørsmålet går ofte dypere enn det først høres ut. Måten vi vurderer oss selv på blir til over tid, gjennom erfaringer, relasjoner og forventninger. Kanskje har det å prestere, ta ansvar eller ha kontroll vært viktig for å føle seg trygg eller verdifull. Da gir det mening at strengheten ikke bare forsvinner fordi noen sier at du burde være snillere med deg selv.
Hos Terapihusene kan du møte en psykolog som hjelper deg med å undersøke dette uten at målet er å gjøre deg mindre ambisiøs eller mindre ansvarlig. Det kan heller handle om å forstå hvorfor kravene har fått så stor plass, hva de faktisk gjør for deg, og hva de koster.
Kanskje oppdager du at selvkritikken har hjulpet deg langt. Den kan ha gjort deg pliktoppfyllende, skjerpet eller flink til å ta ansvar. Da trenger ikke målet være å kvitte seg med drivkraften, men å finne ut om du fortsatt trenger å være din egen hardeste dommer for å beholde den.
Kanskje er problemet ikke at du forventer mye av deg selv.
Kanskje er problemet at du nesten alltid finner en grunn til at det du gjorde, fortsatt ikke var helt nok.